Politiske område

Side:Russland og vi.djvu/28 Men når dette prinsipp om samfundets overhøihet over individet er resultatet av marxistiske betraktninger over klassekamp og proletariatets diktatur, da er en ond ånd fart i det. Grunnlaget for det svikter. Det i sig selv humanitære prinsipp blir satt på spissen og ført ut i det meningsløse.

*

I Russland er den politiske stat kommet til å om fatte ikke bare samfundets politiske virksomhet, men hele dets økonomiske, sociale og kulturelle liv. Staten er alt. Individet ingenting. At for eksempel en privatmann kan prosedere mot staten og få sin rett, er i Russland noget uhørt og uforståelig, noget som en sovjetborger knapt kan eller tør tenke forekommer mer i verden.

*

For liv, frihet og eiendom finnes i Russland ingen sikkerhet når statens interesser er innviklet; rent bortsett fra personlige maktmisbruk som forekommer ofte nok. De almindelige borgerlige friheter som menneskeheten har tilkjempet sig gjennem årbundrers kamper og revolusjoner, er ophevet. Russland er i virkeligheten et stort fengsel bvor borgerne ikke engang nyter den mest elementære frihet, å kunne fritt reise ut og inn. Rett er i Russland ikke hvad vi forstår ved rett. Men det som menes å gagne verdensrevolusjonen og dens redskaper, Sovjetforbundet og bolsjevikkene. Er du så ulykkelig å ha det privilegium å være undersått av verdens første og eneste socialistiske stat, nårsomhelst kan det politiske politi komme og hente dig; ransake dine gjemmer; konfiskere hvad du ennu måtte eie; underkaste dig pinlige forhør; holde dig fast kort eller lenge i overfylte og ubeskrivelige fengsler med en uviss skjebne for øie; eller raskt sende dig til Ishavet eller Sibir, eller over i den annen verden. Og uten at du behøver å ha gjort dig skyldig i nogen forseelse mot almindelige menneskelige lover. Politiske hensyn ut fra bolsjevikkisk nyttestandpunkt, og ofte uten enhver positiv betydning, er nok; eller en svak mistanke eller falsk angivelse; uforsiktige uttalelser; mislikt politisk eller religiøs holdning, eller social oprinnelse; ja fjerne slektskapsforhold og nektelse av å stå til tjeneste for det hemmelige politi. Bolsjevikkene har også optatt den fordømmelige, om enn effektive metode med å bruke gissler og repressalier.

Den socialistiske stat har imidlertid også andre midler enn fengsel og skytning til å sette individene på plass. Avskjed, tap av stemmerett og statsborgerlige rettigheter; utstøtelse av fagforeningen, det er i socialistrepublikker en ganske anderledes alvorlig sak for den trufne enn det samme i de såkalte borgerlige samfund.

Man må heller ikke tro at det bare er de borgerlige elementer som er utsatt for overgrep på sin menneskerett og borgerrett. Arbeidere og bønder, også proletariatet blandt dem, er de samme treller i statens tvangstrøie og under terroren. Ja, bolsjevikkene selv innvikles i de bånd de snører om andre. Og i all denne trafikk vil man aldri støte på noget hjertelag eller nogen ridderlighet; men vel på tarvelighet, simple og lurvete metoder, og ofte sadistisk og umenneskelig grusomhet.

Man kunde fylle en bok med faktiske eksempler på disse ting, og med den i hånden preke korstog mot dette oprørende system. Og dog tenker jeg her ikke engang på de uhyrligheter som fant sted i revolusjonens første år og under borgerkrigen, men på det som nu er, efterat forholdene har satt sig, og så å si er blitt normale.

*

I Russland er således menneskene ikke et mål i sig selv, men enten „socialt skadelige elementer", som må utryddes; eller kommunistisk samfundsmateriale som utnyttes så lenge de kan brukes, og kastes vilkårlig vekk, ombyttes eller ødelegges, hvis de ikke passer. All arbeidsbeskyttelse og socialforsikring, og alle ord, forandrer ikke denne praksis.

Og denne stat som bolsjevikkene har ophøiet slik over individene, den er bærer av et system som omslutter så å si hele den menneskelige tilværelse, men som bare anerkjennes av et mindretall i befolkningen, og som flertallet hater. Ved skjebnens ironi er den revolusjon som beruset sig i „svoboda" (frihet), endt i et makeløst tyranni. Det hører til de mange motsigelser i kommunis-men at kommunismen hvis endemål er ophevelse av staten, således har ført til etablering av den mest uinnskrenkede av alle hittil forekommende stats-former.

De marxistiske sofister bortforklarer denne selv-motsigelse med at det dreier sig om høieste utvik-ling av statens makt til forberedelse av statens utdøen.

Holder vi oss imidlertid til virkeligheten som den er, og ikke til fremtidsmusikk, så fremtrer denne undertrykkelse av individets rettigheter som dommen over bolsjevismens politiske system. På den ene side hindres det enkelte individ i å yde sitt beste til samfundets liv. På den annen side er fri, rik utvikling av individet umulig.

Menneskene i Russland må krype og gjøre sig små, selvom mange, især kommunistungdom, nok larmer og kjekker sig. Kan man for eksempel tenke sig noget mer nedverdigende enn det fenomen som man så ofte ser i Russland i forbindelse med viden-skapsmenns, ingeniørers og andre fagfolks siktelse for virkelige eller påståtte politiske forseelser. Deres kolleger vedtar dikterte resolusjoner, hvori uttales avsky for deres henrettede kameraters handling, som de igrunnen sympatiserer med, og anerkjennelse og sympati for det regime som de i sitt hjerte avskyr. Primum vivere.

Folk tvinges politisk, økonomisk, socialt og ånde-lig inn i et opkonstruert system som ikke stemmer med den menneskelige natur, og ikke tillater kref-tenes frie og naturlige vekst. Personligheten dre, og det ikke bare i de lag som er direkte ram-met av revolusjonen, men like meget blandt arbei-derne, og bøndene som bolsjevikkene påstår å ha befridd.

Tenk på hvorledes vi nordmenn kan stå på vår rett i kraft av våre frie institusjoner, hvorledes hos oss enhvers menneskeverd er respektert, og la oss være glad over -- om ikke nøid med -- at vårt samfund er så umåtelig meget nærmere den riktige forening av individualitet og fellesskap som betinger menneskehetens fremskritt!

*

Men ikke nok hermed. Det sociale samfund i hvis navn de bolsjevikkiske statsovergrep skjer, er ikke samfundet i dets helhet. Det er bare en del av samfundet, nemlig det organiserte revolusjonære proletariat representert av sine selvbestaltede repre-sentanter, bolsjevikkene. Ved hjelp av den opnådde diktatoriske makt skal de øvrige samfundsklasser utryddes, og samfundets enhet og sammenheng gjen-oprettes overensstemmende med de marxistiske prin-sipper.

Man kan forstå hvad denne fryktelige teori må føre til når den er blitt trosartikkel hos en fanatisk sekt, hvis makt til å praktisere den bare er inn-skrenket av den motstand de fremkaller.

I tretten år har denne klassekamp nu pågått basert på proletariatets, det vil si bolsjevikkoligarkiets, diktatur. Kampen føres ikke lenger som åpen bor-gerkrig, men fortsetter politisk, økonomisk, socialt og åndelig, under anvendelse av Macchiavellis metoder og hele den marxistiske bagasje, og er først nu, kan man si, kommet inn i sitt avgjørende sta-dium.

Hvorledes stillingen stort sett er, vil fremgå av denne bok i dens sammenheng. Her vil jeg bare nevne at denne kamp mellem kommunismen og de antikommunistiske elementer er mer skånselsløs, mer hård og grusom enn en krig mellem stater; føres inn selv i skole og familie; forgifter sinnene, forderver ideer og seder; ødelegger materielle ver-dier; koster hver måned tusenvis av mennesker livet, og synes håpløs og hensiktsløs.

Socialismen blir således ikke en bevegelse mot brorskap og det felles vel, men antisocial. Og mange samfundsmennesker som nettop har følt sig tiltruk-ket til kommunisme og socialisme ved disses appell til menneskehetens solidaritet, vender dem skuffet og forbitret ryggen.

II.

Sovjet- og partisystemet.

Ordet „sovjet“ er blitt betegnende for det bolsje-vikkiske system: sovjetregjeringen, sovjetforbundet, sovjetstyret, o.s.v., ja endog bare: sovjet. Denne betegnelse rummer en misforståelse som bør klar-gjøres.

Det russiske ord „sovjet“ betyr nemlig nøiaktig det samme som det norske „råd“. Man kan også i mange tilfeller riktig oversette det med „ting“, som herredsting, fylkesting. Det er ikke nogen ny betegnelse på politiske institusjoner. Tsarens stats-råd het f. eks. også sovjet.

*

Man har videre i sovjetinstitusjonen villet se en form for en slags det arbeidende folks stender-for-samling. Dette har også fått sitt uttrykk i vårt arbeiderpartis program.

Men denne opfatning av sovjetinstitusjonen slår i høiden til for den første tid av revolusjonen, da der overalt blev dannet arbeider- og soldaterråd som spesielle revolusjonære organer.

Nu kan man i sovjetinstitusjonen vanskelig lenger se noget originalt, eller noget særegent for bolsje-vikkenes Russland.

*

Sovjetordningen er ikke annet enn en spesiell form, og en temmelig uutviklet og primitiv form, for repre-sentativt folkestyre, slik som det allerede forlengst finnes, og finnes bedre i andre land. Et landssov-jet i Russland er ikke prinsipielt forskjellig fra et herredsstyre i Norge; et bysovjet i Russland ikke prinsipielt forskjellig fra et bystyre i Norge.

Den vesentlige forskjell består dels i sovjetinstitu-sjonens hemmelige kombinasjon med partiorganene (herom senere); dels i at folkerepresentasjonen i kommunestyrene og i Stortinget i Norge er forholds-vis reell, men sovjetvalgene i Russland er en parodi. For det første er en betydelig del av befolkningen i Russland berøvet stemmerett. Hvor mange varierer med den politiske vind, men det kan i enkelte distrikter gå op til 10-20 procent, og er temme-lig vilkårlig. Det har vært tilfelle hvor folk blev fratatt stemmerett med den begrunnelse at deres bestefar eller onkel var kjøbmann; at en bonde i et distrikt mistet stemmeretten fordi han eiet en slå-maskin, og således var kapitalist; mens en annen bonde i et annet distrikt fikk stemmerett tilbake fordi han kjøpte slåmaskin, og derved bidrog til Sovjetforbundets industrialisering.

Videre er valgene ikke hemmelige, men foregår nærmest som et folkemøtes demonstrative tilslutning til lister som på forhånd er opstillet av kommunist-partiet.

Allikevel er det forholdsvis flere kommunister i herreds- og bystyrene i Norge enn i sovjettene i Russland, iallfall i herredsstyrene. For landssovjet-tene i Russland er partiet ikke istand til å mobili-sere mer enn 10-15 procent bolsjevikker. I byene er antallet 50 procent og mere. I de høiere sovjet-organer derimot, som formeres ved utvalg fra sov-jettene og videre opover, stiger antallet av kommu-nister, og mer jo høiere man kommer. I central-eksekutivkomiteen, som skal være et slags parla-ment, sitter således næsten utelukkende kommnnister, og i folkekommissærenes råd, den offisielle regjering, som nominelt velges av centraleksekutivkomiteen, bare kommunister.

Dessuten er truffet slike konstitusjonelle bestem-melser at byene med arbeiderne og hovedmas av kommunister, er sikret en langt fyldigere representasjon opover i sovjetpyramiden enn bøndene.

*

Imidlertid er det som sagt heller ikke dette sovjetsystem i sig selv, men dets anvendelse, som er karakteristisk. Det er innført av bolsjevikkene som det offisielle statsapparat og har som sådant også sin administrative funksjon.

Men det har egentlig ikke i og for sig noget med bolsjevismen å gjøre. Sovjetsystemet vil med større eller mindre forandringer kunne fortsette i Russland selv efter at bolsjevikkene har forlatt scenen.

Det som kjennetegner styreformen i Russland, og som er Russlands egentlige styre, det er bolsjevikkorganisasjonen, Sovjetforbundets kommunistiske parti.

I Russland finner vi således en dobbelt statsorganisasjon; den ene synlig, sovjetorganene; den annen okkult og virkelig bestemmende: partiet.

*

"Det kommunistiske parti (bolsjevikkene)", som dets navn lyder, er det eneste legale og foreløbig også eneste mulige parti i Russland. Alle andre partier er tilintetgjort og eksisterer bare i utlandet med mulige underjordiske forbindelser i hjemlandet. A søke å danne et annet parti i Russland er døden. Bolsjevikkene vil engang for alle ha gjort alle andre partier overflødige. De er "partiet“.

* Kommunistpartiet er således ikke noget politisk parti i almindelig forstand. Men snarere å betrakte som det sammenholdende og ledende system i samfundslegemet. Proletariatets hode og hjerne, som de selv kaller sig.

Dette parti er organisert i et sterkt centrum og i lokale organer stort sett parallelt med landets administrative inndeling, og har bredt sine forgreninger slik utover hele Russland at det finnes ikke det område av livet der som det ikke mer eller mindre behersker.

I sovjetorganene, i fagorganisasjonen, i de kooperative selskaper, og i alle sociale og frivillige organisasjoner av nogen betydning finnes en bolsjevikkisk fraksjon eller komite som leder deres arbeid og i hemmelige partimøter bestemmer hvorledes de skal forholde sig.

Noget lignende gjelder hver eneste institusjon, hver arbeidsplass, hvert forlystelsessted, ja hvert hus. Alle har de sin komite eller agent som følger partiparolen.

Og inne i, eller ved siden av dette nett grener sig et annet system, delvis skjult endog for partiets medlemmer og fryktet av alle: G. P. U., det politiske statspoliti, revolusjonens pretoriangarde og inkvisisjon; som organisasjon noget veldig og merkelig. På inkvisisjonens område er sakene bra ordnet i Russland. Stalin Kommunistpartiet er altså den styrende makt i Russland, likesom fascistpartiet i Italia, og ikke på nogen måte å sammenligne med et regjeringsparti i andre land. I Russland er styreformen diktatorisk, og da har den også formelt regjeringen som utøver diktaturet; altså kommunistpartiets ledelse.

Da partikongressen er partiets øverste centrale myndighet hviler egentlig diktaturet der. Men faktisk utøves diktaturet av kongressens dominerende gruppe, centralkomiteen, og innen denne gruppe igjen av nogen få menn som danner centralkomiteens utøvende utvalg: det såkalte Politiske Byrå, hvor Stalin troner, og som er Russlands virkelige regjering.

Stalin styrer altså Russland ved partiets politiske byrå og centralkomite på lignende måte som Robespierre styrte Frankrike ved nasjonalkonventets velferdskomite. Folkekommissariatene (departementene), sovjetcentraleksekutivkomiteen (parlamentet), den Røde Armé, G. P. U. (det politiske statspoliti), fagorganisasjonen, og også den kommunistiske internasjonale, lyder ordren fra Politbyrå, hvis fleste medlemmer, men dog ikke Stalin, også samtidig innehar de viktigste poster i det offisielle statsapparat.

Derimot kan det ikke sies at det Politiske Byrå ubetinget behersker partiets ovennevnte centralkomite. Denne komite, som ikke må forveksles med sovjetkongressens centraleksekutivkomite (parlamentet), består likesom det høie råd i Jerusalem og kardinalkollegiet i Rom, av omkring 70 medlemmer.

Det er det egentlige bolsjevikkoligarki, samles normalt hver annen måned, rekrutterer faktisk sig selv,

3 Quisling. og kan nok om det kniper, kaste et hvilketsomhelst medlem av det Politiske Byrå. Den egentlige makt i Russland hviler altså egentlig der.

Med G. P. U. er det forøvrig som ofte med pretoriangarder og janitsjarkorps, det er undertiden vanskelig å avgjøre hvem i virkeligheten er keiser, livvakten eller den som den vokter.

*

Slik er det virkelige regjeringssystem i Russland, dette vel uttenkte politiske system som gjør det mulig for en håndfull resolutte fanatikere å bøie under sin vilje det største land i verden og organisere kommunistiske sammensvergelse som utstrekker sig over hele jordkloden. Da det arbeiderparti som de leder, grep makten i Russland for tretten år siden, var det ikke større enn hvad forholdsvis vilde motsvare knapt to tusen medlemmer i Norge. Og ennu omfatter det ikke mer enn ti procent av arbeidsklassen i Russland og én procent av befolkningen.

*

Hele verden vet nu at denne fryktelige sekt ikke lenger utgjør en helstøpt enhet, men at der er sterke rivninger mellem bolsjevikkene innbyrdes.

Disse motsetninger beror dels på forskjellig syn på den økonomiske politikk og nasjonalitetspolitikken, og skal nærmere bli omhandlet i forbindelse med de spørsmål. Dels henger det sammen med at fler og fler av revolusjonsmennene går trett av bolsjevismen. Mange av de fordums magre og sultne revolusjonære er blitt tykke og forsynte, sitter bra i det, har fått nok av revolusjonen og vil nyte dens frukter i ro, er ferdig til å avblåse klassekampen, og la det hele utvikle sig efter sin egen tyngde. På den annen side får revolusjonen stadig nye fanatiske rekrutter fra den kommunistisk opdragne revolusjons-ungdom. Deres tendens er å drive revolusjonen dypere og dypere, og de er den beste støtte for de ubøielige ildsjeler som ennu dominerer partiet.

Hittil er det lykkes Stalin å holde det hele sammen ved den jerndisiplin og strenge centralisasjon som er et grunnprinsipp i bolsjevikk-partiets organisasjon. Men de åpenlyse stridigheter har ikke undgått å svekke partiets maktposisjon og prestige blandt befolkningen. Disse splittelser i fraksjoner har også betydning på annen måte. Bolsjevikkpartiet er jo som nevnt det eneste legale og foreløbig også det eneste mulige parti i Russland. Opposisjonen i partiet, og spesielt høireopposisjonen, gjenspeiler derfor på en måte politiske strømninger i folket som ikke kan få uttrykk på annen vis. De er således begynnelsen til politiske nydannelser.

III.

Nasjonalitets-politikken.

Som bekjent er Russland ikke nogen nasjonal enhet. Det består for det første likesom Cæsars Gallia av tre deler, nemlig de tre grener hvori den russiske folkestamme deler sig: storrussere i centrum og mot nord og øst (80 millioner), ukrainere eller lillerussere i syd, nordenfor Svartehavet (30 millioner), og hviterussere i vest (5 millioner). Disse russiske folkeslag skiller sig fra hverandre i sprog og kul-tur omtrent i samme grad som de tre skandinaviske folk.

Men ved siden av russerne er der en mengde andre helt fremmede nasjonaliteter, foruten jøder og tyskere vesentlig finske og tatarske folkeslag i Volga-traktene, tyrkiske folk i Central Asia, og kau-kasiske folk. Av slike nasjonaliteter finnes ni på over én million; og yderligere 27 på over et hundre tusen. Alt i alt finnes i Russland 180 nasjonaliteter med 150 forskjellige sprog.

Under det gamle styre holdtes alle de andre folke-slag nasjonalt sett nede under storrusserne, som har vært det dominerende og riksdannende element både ved sitt antall og av andre grunner; meget likt prøi-serne i Tyskland. Russland var bare til det ytre en enhetsstat. I virkeligheten var det et broket erobrings- og kolonialrike. Det er umulig å nekte bolsjevikkene all anerkjen-nelse for den måte hvorpå de har ordnet nasjonali-tetsproblemet i dette vidstrakte rike.

Den franske revolusjon så en av sine hovedop-gaver i å utslette de overleverte rester av nasjonale motsetninger i Frankrike og gjøre det franske folk til en centralisert og ensartet nasjon. Revolusjonen ophevet derfor den gamle inndeling i landsdeler (provinser) som var en levning av gammel stamme-deling, og delte Frankrike på geografisk grunn-lag i en mengde små distrikter (departementer). I Russland er skjedd akkurat det motsatte. Det gamle Russland var delt i guvernement'er på samme måte som Frankrike i departementer. Men i Russland er av revolusjonen fremstått en ny-deling på nasjo-nalt grunnlag. Bolsjevikkene har innrømmet de forskjellige nasjonaliteter kulturell autonomi og på de øvrige områder selvstyre i større eller mindre grad, enten som med Stor-Russland likestillede forbunds-republikker, eller som autonome republikker og terri-torier.

Nærmere herom kan finnes i håndbøker og alma-nakker, eller sees av et kart over Sovjetforbundet. Jeg skal bare bemerke at jeg har hatt anledning til i lengere tid å iaktta i praksis bolsjevikkenes nasjo-nalitets politikk i Ukraina, og også i Kaukasia, hvor forholdene er særlig innviklede. Jeg har likeledes hatt anledning til å studere nasjonalitetsspørsmålet i Balkanstatene, hvor dette meget ligner det samme i Kaukasia, og jeg må tilstå at en sammenligning faller ikke ubetinget ut til Europas fordel.

* Imidlertid er det et par meget store mangler ved bolsjevikkenes behandling av nasjonalitetsspørs-målet.

For det første er den kulturelle nasjonale frihet innskrenket av proletariatets diktatur på lignende måte som den almindelige frihet. For det annet omfattes også de mindre nasjonaliteter helt av det centralt organiserte partimaskineri.

Det må også nevnes at nasjonalitetspolitikken utnyttes i agitasjonen for bolsjevismens videre utbre- delse over verden. Således finner vi selvstendige nasjonaliteter på alle Sovjetforbundets grenser hvor disse støter sammen med tilsvarende nasjonaliteter i nabostatene: Karelen mot Finnland; Hvite Russ-land og Ukraina mot Polen; Moldavia mot Rume-nia; Azerbeidjan og Turkmenistan mot Persia; Tadjikstan mot Afganistan; osv.

På den måte er all virkelig nasjonal frihet redu-sert til partipolitikkens ramme. Men allikevel har bolsjevikkene dog lagt grunnlaget til et selvstendig nasjonalt liv for disse folkeslag. Disse har fått sitt eget statsapparat og bruker sitt eget sprog i skole, presse, litteratur, teater og administrasjon. Æren for dette tilkommer for en stor del Stalin, som i sin tid var sjef for et nu ophevet kommissariat for nasjonalitetene, og som kaukasier visste hvor skoen trykket.

Bolsjevikkene frykter ofte, og ikke uten grunn, at de er gått for langt i sin nasjonalitetspolitikk. Og det er neppe tvil om at denne kommer til å bli en pinne i deres likkiste. På den annen side kunde de vel ikke ha overlatt sine fiender å alene utnytte den voksende nasjonalitetsfølelse hos de ikke-storrussiske nasjoner.

Således som sakene har utviklet sig, er imidlertid nasjonalismen blitt yderligere styrket. Stalin har i partiet den vanskelige opgave å holde den rette kurs mellem en storrussisk opposisjon og de lokale bolsje-vikk-nasjonalister. Den stor-russiske opposisjon vil under foregivelse av internasjonalisme, likvidere nasjonalitetspolitikken. De lokale nasjonalister stre-ber efter å avsondre sig fra Moskva, og vil drive en nasjonal kommunistpolitikk. De har forsåvidt adskillig likhet med det norske arbeiderparti. Men er mere høire-innstillet, idet de endog er tilbøielig til å søke å dempe klassekampen i sitt eget land.

Denne lokale nasjonalisme er et alvorlig problem for bolsjevikkene, særlig da så mange av de folke-slag som aspirerer til selvstendighet, ligger på Sov-jetforbundets grenser. Vi vet hvorledes nydannede eller gjenfødte nasjoner utmerker sig ved overdreven nasjonalisme. Slik er også den farlige tendens innen Sovjetforbundet. I de nye nasjonale repu-blikker holder nasjonalismen på å ta luven fra bolsjevismen. Lenin har riktignok sagt at den er en dårlig kommunist som ikke ofrer sitt fedreland for verdensrevolusjonens skyld. Men det er allikevel ingen tvil om at bolsjevismen har i Sovjetforbundet forholdsvis få virkelig pålitelige tilhengere utenom Stor-Russland og de store industricentrer andre ste-der med tallrik stor-russisk arbeiderbefolkning. De fleste kaukasiske kommunister, for eksempel, hvorav mange forresten sitter i centraladministrasjonen i Moskva, er i virkeligheten først og fremst kaukasiere og dernæst kommunister. Bolsjevismen har sin basis som sin oprinnelse i Stor-Russlands finsk-slaviske befolkning. Bryter bolsjevismen sammen i sine bastioner i Stor-Russland, vil den heller ikke kunne bolde sig lenge i de andre sovjetrepublikker.

Også for Europa er det et spørsmål av første rang hvorledes nasjonalitets-problemene i Russland videre vil utvikle sig. Skal vi få se Russland splittet op i selvstendige stater, slik som mektige krefter arbeider for? Eller skal vi opleve Russlands Forenede Sta-ter? Eller kanskje en forening, på en eller annen måte, av Europas og Russlands folkeslag?

*

Jødespørsmålet i Russland inntar en plass for sig.

Meget har vært talt og skrevet om jødenes rolle i den russiske revolusjon. Det er heller ingen tvil om at jødene i avgjørende grad har bidradd til ut bruddet av den første revolusjon i 1917 og til å om styrte det gamle regime. Både den jødiske intelli-gens i Russland (advokater, læger og apotekere) og den internasjonale jødedom. Forholdet var som be-kjent det at jødene i det gamle Russland, hvilke talte over 6 millioner, var underkastet en rekke restriksjoner, m. h. t. bosted, stilling o. s. v., og del-vis også utsatt for forfølgelse. Dette drev mange av den jødiske intelligens over i de revolusjonære partier. Det satte også jødene over hele verden op mot tsar-styret. Således var forholdet mellem Ame-rika og Russland før revolusjonen for en vesentlig del bestemt av jødespørsmålet i Russland. Jødene har utvilsomt også spillet en meget bety-delig rolle i bolsjevikk-revolusjonen. Ikke alene er marxismens og bolsjevismens teori stort sett et jø-disk åndsprodukt, men jødene har også forholdsvis langt mer enn nogen annen nasjonalitet medvirket ved disse ideers omsetning i praksis. Jøder har i så stort antall deltatt aktivt både i revolusjonsledel-sen og ikke minst i revolusjonstribunalenes virksom-het, at for det almindelige folk i Russland er jøde og bolsjevikk noget nær det samme. I de senere år er riktignok en rekke jøder sjaltet ut av den øverste ledelse i forbindelse med stridighetene innen partiet. Men det er ennu mange igjen av dem. I særdeles-het fyller de op stillingene på de økonomiske og kulturelle områder. I Moskva og Leningrad, hvor jødene under tsar-styret kun undtagelsesvis hadde lov til å bo, er nu efter offisielle opgaver, i de offentlige institusjoner tilsammen 10—11 procent av de ansatte, jøder. Dette er tall som anføres for å berolige den antisemitiske stemning, og derfor neppe for store, men selv de viser dog hvor uforholds-messig mange jøder der ennu er i administrasjonen. Seiv sier den russiske folkevittighet at 50 procent av jødene i Russland er i Moskva, og de andre 50 procent på veien dit.

På den annen side er jødene i sin helhet sikkert det folk i Russland som har lidd mest under revolu-sjonen. Dette følger allerede derav at hovedmassen av den jødiske befolkning er håndverkere og små-handlere, erhverv som er blitt ruinert av revolusjo-nen. Heller ikke kan man vel si at den jødiske kapitalistklasse i Russland er blitt skånet mer enn andre kapitalister.

Dertil kommer at den jødiske befolkning særlig i Ukraina og Hvite-Russland under revolusjonen og borgerkrigene har vært utsatt for de voldsomste for-følgelser og ødeleggelser, såkalte pogromer. Riktig-nok vesentlig fra de antikommunistiske elementers side, men det er dog allikevel en omstendighet som må skrives på revolusjonens regning. Bare i Ukraina er på den måte under revolusjonen blitt drept flere hundre tusen jøder, mange hundre tusen jødiske hjem blitt fullstendig plyndret, kvinnene voldtatt og en 300 000 jødiske barn blitt hjemløse omstreifere.

Disse kjensgjerninger gjør imidlertid lite eller intet inntrykk på de ukrainske og storrussiske masser. Deres århundrer gamle rasehat mot jødene er blitt forsterket ved revolusjonen, og at bolsjevikk-styret både teoretisk og praktisk tar standpunkt mot anti-semitismen gjør ikke saken bedre. De minste ut-talelser mot jødene kan nu medføre den strengeste straff. Men under asken ulmer blandt folket det voldsomste fiendskap mot jødene, og gir sig selv under det nuværende strenge regime, ikke sjelden utslag også blandt arbeiderne. „Drep jødene; redd Russland!" er et slagord som gjerne undslipper en russers munn når han har fått en tår over tørsten.

Samtidig er riktignok inngifte mellem jødene og den øvrige befolkning nu langt almindeligere enn før. Men at jødespørsmålet på den måte skulde bli bragt til å forsvinne er helt usannsynlig. Det vil iallfall ta lang tid. Omtrent halvparten av jødene i det gamle Russland bodde i de utskilte deler av riket, særlig i Polen. Men ennu er igjen omkring tre millioner, vesentlig bosatt i Hvite-Russland og i Vest-Ukraina, hvor mange større byer har 25-50 procent jødisk befolkning. Muligens er det virkelige antall av jøder i Russland også langt større enn disse offisielle opgaver, idet mange jøder ikke opgir sin egentlige nasjonalitet.

Jødespørsmålet er således nu som før et av de vanskeligste spørsmål i russisk indre politikk. Og det kan bli like skjebnesvangert for bolsjevikk-regje-ringen som for tsar-regjeringen at den, om enn på annen måte, er blitt så sterkt engagert i dette spørs-mål.